|
Mannen bak World Wide Web:
Hvem av de to middelaldrende herrene,
begge født i 1955, har bidratt mest til den
teknologiske utviklingen og hvordan samfunnet vårt
ser ut? Er det amerikaneren William H. Gates, som
puttet operativsystemet sitt i nesten hver eneste
pc i verden og fikk full pott? Eller engelskmannen
Timothy J. Berners-Lee, som fikk datamaskinene til
å kommunisere, men som gav bort oppfinnelsen?
Min stemme går til Timothy
J. Berners-Lee. Han er nemlig mannen bak World Wide
Web. Det er viktig å ikke forveksle internett
med med World Wide Web. Riktignok kan det ikke settes
navn på internettgudene, men de fleste var amerikanere.
I 1969 fikk de nettet opp å stå rent fysisk
under nevnet ARPANET, et nettverk som knyttet sammen
datamaskinene ved en rekke californiske universiteter.
20 år senere hadde internett spredt seg geografisk
og fått titusner av brukere. Men i bunn og grunn
var det fortsatt et forskerforum, og det ville det
sansynelig fortsatt ha vært hvis ikke Timothy
J. Berners-Lee hadde kommet med World Wide Web, som
i dag utgjør den største delen av trafikken
på internett. Sammen med sin makker i det europeiske
atomforskningssenteret Cern i Sveits, belgieren Robert
Cailliau, skapte Berners-Lee i 1990 grunnlaget for
World Wide Web, og han er opphavsmannen til de tre
bokstav-messige byggesteinene som www bygger på:
HTTP, HTML og URL.
Datamaskinen som hjerne:
Begrepet hypertekst stammer fra ideen om at man i
stedet for å søke etter informasjon på
bibliotekmessig vis ved hjelp av hierarkiske referanser,
heller skulle lære av den måten hjernen
arbeider på. Når vi spekulerer på
ting, fører to-tre tankerekker oss lynraskt
på tvers av hjernen til andre relaterte ting.
Informasjons-søking skulle altså ikke
følge en trestruktur, men mer et edderkoppnett.
Den første som skrev om denne ideen, var Vannevar
Bush. Han hadde tatt patent på en mekanisk datamaskin
før 2. verdenskrig. I 1945 foreslo Bush under
overskriften "As We May Think", hvordan
mennesket skulle holde orden på den eksplosivt
voksende informasjonsmengden han var sikker på
ville komme. Informasjonen skulle lagres på
en maskin som kunne søke etter den "på
tvers".
Ordet hypertekst ble brukt første gang i 1965.
Amerikaneren Doug Engelbart var pioner innenfor hypertekst.
Han jobbet i 1960-årene med et system som han
kaldte NLS. (oN Line System) Dokumenter i NLS inneholdt
såkalte hyperlinks. De gjorde at NLS-brukere
kunne hoppe fra ett dokument til et annet.
I Cern syslet Timothy J. Berners-Lee
med hypertekst i et program som han kalte "Enquire".
Hans egentlige arbeid var å integrere alle datamaskinene
i Cern. De forskjellige delene av Cern lå svært
spredt, så det dreide seg om et temmelig utbredt
nettverk. Da Timothy i 1987 var ferdig med dette integrasjonssystemet,
kjørte systemet på noe som het Transfer
Control Protocol / Internet Protocol. En protokoll
er et regelverk som datatrafikken på nett må
overholde for at mottaker- og avsender-maskinen skal
forstå hverandre. Når forskerne som den
gangen var på nettet sendte e-post, foregikk
det ved hjelp av ulike underprotokoller til TCP/IP,
for eksempel Usenet protokollen NNTP eller e-post
protokollen SMTP. I mars 1989 leverte han et forslag
til hvordan informasjonen i Cern kunne styres. "Uklart,
men spennende..." skrev Timothy`s sjef i margen.
Uklart, men spennende forslag:
Forslaget var tenkt til informasjonsstyringen
internt i Cern, men Timothy forsto at han var i ferd
med å løse de problemene en hel verden
snart ville stå overfor. I november 1990 var
han kommet så langt at han kunne levere en prosjektversjon
av sitt "uklare, men spennende forslag"
fra året før. I denne lå World
Wide Web`s byggesteiner, og forholdet mellom dem var
klart definert: Hypertekst Transfer Protokoll, HTTP,
som underprotokoll til TCP/IP skulle styre en lenkes
vei rundt på nettet. Grunnleggende koder til
Hypertekst Markup Language, HTML, samt det Timothy
først kalte UDI, men som siden 1992 har hett
URL, Uniform Resource Locator, det helt unike navnet
som følger hvert eneste dokument på nettet.
Da Timothy J. Berners-Lee presenterte
WWW på en hypertekst-konferanse i USA i slutten
av 1991, ble han møtt med en "Og hva har
dette med hypertekst å gjøre?" -holdning.
Også hos Cern ble WWW møtt med, om ikke
skepsis, så i hvert fall finansiell vrangvilje.
Han fikk ikke den nødvendige støtten
til å gå videre med prosjektet og for
eksempel utvikle prototype-nettleseren slik at den
virket på PC og Mac. Men han fikk lov til å
frigi en slags verktøykasse med protokoller
og koder, så andre kunne gå i gang.
Mosaic sparket i gang World Wide Web:
Nettlesere med navn som Viola, Cello, Midas og Mosaic
dukket etterhvert opp. Sistnevnte var utviklet av
folk ved Illinois-universitetets National Center for
Supercomputing Applications. Første versjon
ble frigitt i januar 1993, og fra november kunne man
laste ned Mosaic til PC og Mac fra weben.
Mosaic gav WWW dens første vitamininnsprøyting.
Antallet servere, som i andre halvdel av 1993 var
vokst fra 130 til 600, eksploderte i løpet
av 1994 til 10000. En av folkene bak Mosaic het forresten
Marc Andressen. Han grunnla samme år et firma
med navnet Netscape. Resten er, hva nettlesere angår,
historie.
Men ikke hva angår World Wide
Web. Denne giganten som mange tror ingen styrer, blir
kontrollert. I oktober 1994 grunnla Timothy J. Berners-Lee
World Wide Web Consortium, kalt W3C. Han er fremdeles
direktør i W3C og er således med på
sikre at hans kongstanke lever videre.
Relaterte linker:
[ Sjekk HTML ]
|
